av Heidi M. Haraldsen, idrettspsykolog

Motivasjon defineres gjerne som det som gir energi og retning til våre handlinger og kan kanskje best forstås som vår motor. Det finnes ulike typer motivasjon, akkurat som det finnes ulik form for drivstoff (fossilt og fornybart) til motorer. Og det er kvalitetsforskjell, og faktisk viser det seg at kvaliteten (riktig type motivasjon) trumfer kvantiteten (mye eller lite motivasjon).

Vi skiller gjerne mellom indre (selvbestemt/indre kontrollert og oppgavefokusert) og ytre motivasjon (ytre kontrollert og egoorientert). Ytre motivasjon er instrumentell, det betyr at det er noe man gjør for å oppå noe annet. For eksempel når spilleren trener for å få en fin kropp, bli populær i andres øyne eller for å unngå å få kjeft av trener eller å skuffe foreldrenes forventninger. Ytre motivasjon regnes derfor for å være mer ustabil og avhengig av ytre stimuli («fossilt drivstoff») og mindre utholdende (jobber bare nok til å oppnå belønning eller unngå straff). Indre motivasjon regnes som mer stabil og til å være godt egnet for å fremme læring og utvikling over tid, fordi det er en mer selvgående motivasjon der fokuset er på aktiviteten og konkrete oppgaver i seg selv («fornybart drivstoff»). Indre motivasjon er når spillerne viser iver og glede for spillet og trenings- og kampsituasjonen. For eksempel når de trener fordi det gir en god følelse i kropp og sinn eller når de har fullt fokus på å lære et teknisk eller taktiske element som er viktig for å mestre. I praksis vil det nesten alltid være en kombinasjon av indre og ytre motivasjonsårsaker.

Når en spør barn og ungdom om hvorfor de deltar i idrett er det disse årsakene som går igjen og er kilder til deres motivasjon: a) ha det gøy (indre), b) være sammen med venner (ytre), c) konkurrere (ytre), d) lære seg nye ting (indre), e) komme i form (ytre), og e) bli god (indre eller ytre).

Det som er fint er at ytre motivasjon kan omgjøres til å bli nærmere en indre motivasjon over tid, gjennom å tilrettelegge for gode motivasjonsbetingelser i treningsmiljøet og ved å gi næring til og samtidig unngå å frustrere følgende tre grunnleggende motivasjonsbyggesteiner:

1. Autonomi → eierskap, selvregulering, medbestemmelse, være seg selv, det jeg gjør er i tråd med egne verdier og identitet (unngå å føle at trenere og foreldre bestemmer og kontrollerer hva utøver skal gjøre, tenke og mene om ting)

2. Kompetanse → oppleve mestring, bruke sine evner, lære og utvikle seg (unngå å føle seg mindreverdig, mistet tro på at det er mulig, frykt for å gjøre feil og for å ikke innfri forventninger)

3. Tilhørighet → føle seg del av et fellesskap, bli anerkjent og bety noe for andre (unngå å føle seg ekskludert og utenfor fellesskapet)

Følgende komponenter har vist seg å fremme eller hemme disse tre motivasjons byggesteinene:

I tillegg til å gi næring til spillernes indre drivkraft for læring og utvikling, kan klubben, trenere og foreldre bidra med å skape det som kalles et mestringsklima i stedet for et prestasjonsklima. Ved å gjøre det vil det tilrettelegges for gode tankesett rundt evner, utvikling og prestasjon hos spillerne. Vi snakker i idrettspsykologien om to målperspektiv. 1.) Oppgaveorientert motivasjon og 2) Resultatorientert motivasjon.

Oppgaveorienterte spillere vil ved evaluering av egen mestring ha seg selv som referanse. De er lite opptatt av sosial sammenligning som referansegrunnlag for egen mestringsfølelse. De har ofte et vekstsyn på evner (dynamisk tankesett, se figur under) og ser på evner og talent som noe som kan bli utviklet gjennom hardt arbeid, gode strategier og innspill fra andre. Da er utvikling og endring hele tiden mulig, det er håp. Mestringsfølelsen vil hos dem utløses når de har forbedret seg eller mestret en ny oppgave. Fokuset er ofte:

• Hvordan kan jeg forbedre ferdighetene mine på dette området?

• Hva må til for at jeg skal bli bedre på pasninger eller skudd?

• Hvordan kan jeg best tilegne meg denne ferdigheten eller mestre denne oppgaven jeg nå står overfor?

Den resultatorienterte spilleren vil være opptatt av å bevise sine ferdigheter eller demonstrere bedre ferdigheter enn andre, såkalt ego-orientering. Med andre ord, fokuset er ofte:

• Hvor god eller dårlig er jeg i forhold til andre?

• Jeg må lykkes og prestere for at trenerne og de andre spillerne vil like eller respektere meg bedre

• Hvis jeg utkonkurrerer de andre med liten innsats må jeg være god og talentfull

De har ofte et statisk syn på evner og tror at evnene er medfødte, som noe man har mye eller lite fra fødsel av. Med et slikt tankesett takler en dårligere motgang og manglende mestring, en gir opp, det er ingen vits i å prøve. Hovedmålet for den resultatorienterte spilleren vil være å dokumentere dyktighet og kompetanse i forhold til andre og det kan gi mye motivasjon så lenge en presterer godt. Et mål vil gjerne være å unngå og vise manglende ferdigheter parallelt med å oppnå suksess med minst mulig anstrengelser. Dette er en sårbar motivasjon ved nederlag og motgang fordi en ofte vil ty til ugunstige unnvikelsesstrategier.

Det har vært gjennomført flere studier som viser at motivasjonsmiljøet som etableres ved ferdighetsinnlæring vil kunne innvirke på spillerens valg av mål, trivsel og læringsstrategi. Blant annet fant man viktige forskjeller mellom oppgaveorienterte og resultat- og egoorienterte utøvere.

For å fremme oppgaveorienterte spillere, har forskning vist at det er viktig at trenere og klubb klarer å skape et mestringsklima i stedet for et prestasjonsklima.